• Den Nye Disiplinen

Jennifer Walshe - photo by Jennifer Walshe - WEB

«Jeg ble født med en skrøpelig kropp ….. Men etter å ha blitt inspirert av et avsnitt i popkunstneren Andy Warhols dagbøker – et avsnitt hvor han gir uttrykk for dyp sorg etter at han midt i femtiårene fikk rede på at om han hadde trent, ville han hatt kropp – ble jeg ildnet til dåd ….. Så nå har jeg kropp.»
— Douglas Coupland, Generation X

“The New Discipline” (Den Nye Disiplinen) er en betegnelse som jeg har tatt i bruk det siste året. Jeg bruker den for å knytte sammen komposisjoner som har vidt forskjellige interesseområder, men som alle deler det samme ønsket om å være rotfestet i det fysiske, teatralske og visuelle i tillegg til det musikalske – verk som tar i bruk andre sanser enn kun hørselen. Verk som forventer å aktivere og engasjere ørene, øynene og hjernen, og som får oss til å forstå at det er mennesker på scenen, og at disse menneskene er/har kropper.

Eksempler på komponister som jobber på denne måten er: Object Collection, James Saunders, Matthew Shlomowitz, Neele Hülcker, François Sarhan, Jessie Marino, Steven Takasugi, Natacha Diels og meg selv.

Den Nye Disiplinen er en måte å arbeide på, både når det gjelder komponering og forberedelse av stykker til fremføring. Det er ikke en stil eller sjanger, selv om stykkene kan dele lignende estetiske interesser. Komponister som jobber på denne måten henter inspirasjon fra dans, teater, film, video, billedkunst, installasjon, litteratur eller stand-up. I øvingsstudioet fungerer komponisten som regissør eller koreograf, som manusforfatter eller alt dette samtidig. Komponisten strever ikke etter å starte et teaterkompani – hen behøver bare å ta i bruk redskapene regissøren eller koreografen benytter for å takle komposisjonelle problemstillinger og utfordringer med den musikalske fremføringen. Dette er disiplinen – grundigheten i å finne, lære og utvikle nye komposisjonelle og performative verktøy. Hvordan finne den psykologiske/fysiologiske koblingen som produserer en helt spesifikk lyd; hvordan notere bitte små bevegelser av hodet sammen med komplekse buemanøvre; hvordan trene kroppen slik at man kan løpe ti runder gjennom scenerommet før stykket begynner; hvordan oppløse konseptet av én enkelt opphavsperson og jobbe kollektivt; hvordan viske ut den vanlige oppfatningen av hva komposisjon er.
Og alltid jobbe mot klokken, fordi disiplinene som inspirasjonen hentes fra har fordelen av mye lengre utviklings- og øveperioder enn man vanligvis har tilgjengelig i ny musikk. Samtidig nyter Den Nye Disiplinen fraværet av denne luksusen gjennom muligheten til rask fremgang. På denne måten er den først og fremst en praksis. Den Nye Disiplinen er bygd på faktumet at komponister er interesserte og villige til også å være utøvere, til å bli skitne på hendene, til å gjøre det selv, nå med en gang.

Den Nye Disiplinen vokser ut av arven fra Dada, Fluxus, Situasjonisme etc., men nekter seg selv å bli redusert til kun Dada, Fluxus, Situasjonisme etc. Det er musikk skrevet når Dada, Fluxus, Situasjonisme etc. har eldes med verdighet, og er universelt respekterte. Den tar disse stilene for gitt, kjærlig og frekt, på samme måte som den tar harmonier og elektriske gitarer for gitt – som utgangspunkter.

Verk innen Den Nye Disiplinen blir fort satt i bås og utpekt som «musikkteater». Selv om Kagel og flere er ubestridte stamfedre, har det skjedd for mye siden 70-tallet for at dette begrepet kan fungere her. MTV, internett, Beyonce som kopierer Anne Teresa De Keersmaeker, Stewart Lee, Girls, style-blogger og yogaklasser i Darmstadt, Mykki Blanco, tilgang til billige kameraer og projektorer, YouTubes herredømme over dokumentasjoner og performancer. Det som står på spill for Den Nye Disiplinen er faktumet at disse verkene, disse måtene å tenke om verden på, disse komposisjonelle teknikkene ikke er «musikkteater», de er musikk. Eller fra et annet perspektiv: Det som står på spill er kanskje idéen om at all musikk er musikkteater. Kanskje er vi endelig villige til å innse at kroppene som spiller selve musikken er en del av musikken, at de er tilstede, at de har gyldighet, og at de har innflytelse på det vi hører, enten ubevisst eller bevisst. At det ikke er for sent for oss å ha kropper.

Jennifer Walshe, Roscommon, januar 2016

Jennifer Walshe er en irsk komponist og vokalist. Arbeidet hennes er av usedvanlig bredde og imponerende mangfold, og består av alt fra solostykker til større operaer – verk som ofte utfordrer våre oppfatninger av identitet og kjønn.

Bestilt av Borealis.
Støttet av Fritt Ord.

Tweet This   Share this on Facebook