Borealis 2012

Close

Film : Zabriskie Point Michelangelo, Antonioni

Time – tors / thu 14:00-15:52
Venue – Landmark, Bergen Kunsthall

Engelsk tale, utekstet, 1 t 52 min

Zabriskie Point. Regi: Michelangelo Antonioni, USA, 1970. Manus: Michelangelo Antonioni, Franco Rossetti, Sam Shepard, Tonino Guerra og Clare Peploe. Foto: Alfio Contini. Musikk: Pink Floyd, The Grateful Dead m.fl. Medv: Mark Frechette, Daria Halprin, Paul Fix, Rod Taylor, Harrison Ford m.fl. 

Zabriskie Point markerte på flere måter et veiskille i Michelangelo Antonionis regissørkarriere. I sin første amerikanskproduserte film retter han svært eksplisitt kritikk både mot styresmaktenes krigføring og innskrenkning av den nye generasjonens politiske ytringsrom.

Filmen følger den vestreradikale studenten Mark som etter å ha skutt en politimann under et studentopprør, stjeler et småfly og flykter til Death Valley-ørkenen. Under ufattelige omstendigheter møter han den livslystne finansdatteren Doria, og de to forenes i en revolusjonær og samtidig naiv søken etter frihetsfølelsen. Som en naturlig videreføring av Blowup (1966) fortsetter Anotonioni sin konsentrerte dveling ved detaljer - en narrativ strategi som etter hvert ble en av hans fremste signaturer. Gjennom fargesprakende nærbilder av varemerker, reklameskilt og overfladiske ikon, skildrer han kanskje også sin egen fremmedgjøring som nyankommen europeer i Amerika. Zabriskie Point var i all sin kontrovers en relevant, om kanskje litt spissformulert diagnose på et samfunn som enkelte vil påstå baserer seg på en voldsom forbrukerkultur og en feilslått individualisme.

Zabriskie Point ble nærmest slaktet både av amerikanske kinogjengere og europeiske filmkritikere. Den hovedsaklige kritikken dreide seg om at Antonioni tegnet et unyansert bilde, ikke bare av amerikansk politi og myndigheter, men også av studentene i motstandbevegelsene. Etterhvert ble dette synet opphøyet til en slags almenngyldig sannhet, også for alle dem som ikke engang hadde sett filmen. Det er viktig å påpeke at Zabriskie Point har blitt til som en personlig observasjon av et fremmed land i en nervøs og uforutsigbar tid. Dette gir den en ekstra tyngde, og gjør at filmen omsider har oppnådd sin velfortjente anerkjennelse som en av Antonioni største bragder.

This is a movie which explicitly criticizes both warfare and governmental control of freedom of speech in America in the 1960s. It is a story of Mark, then of Mark and Doria, soon developing into a story of revolutionary but at the same time naive quest for freedom.