• Hei Aslak!

Hvordan går det, og hva driver du med for tiden?

Jeg har det bra! Akkurat nå er jeg i på besøk hos mine besteforeldre i Gudbrandsdalen, hvor vi er helt i sluttfasen på noe som kanskje blir en bok om folkemusikken i slekta vår. Det er et deilig avbrekk fra dagliglivet i Bergen, som kan bli ganske travelt. 

Du er en av årets deltagere av Borealis Ung Komponist, og har jobbet med alle våre/ årets mentorene  – hvordan har prosessen vært for deg?

Veldig gøy, lærerikt og inspirerende! Alle mentorene har vært utrolig flinke, og gitt oss helt ulike tilnærminger til vår egen idé, hvordan vi jobber med musikerne, notasjon og samtidsmusikk. De har også alle sammen vært helt perfekte for det tidspunktet vi var i prosessen. Litt grovt vil jeg kanskje si at Carmina Escobar rettet fokuset på oss som musikere og mennesker, Elaine Mitchener fokuserte på ensemblet Yrry, Therese Ulvo kjørte oss på notasjonen og selve stykket, og Øyvind Torvund rettet til slutt fokus på konserten. Og så har også Yrry og medkomponistene vært utrolig viktige i prosessen. Vi har vært sammen helt fra begynnelsen, og støttet hverandre, delt tankene våre og inspirert hverandre. 

Når komponerer du? Og hva må du ha for å få det til?

Jeg komponerer hele tiden, men veldig mye er ofte glemt før jeg kommer ut av dusjen eller inn døra. Når det er sagt er jeg ikke så flink til å virkelig sette meg ned å komponere. Jeg hindrer meg selv ved å planlegge alt for mye annet å gjøre eller så kommer prokrastineringsmonsteret på besøk. Jeg tenkte lenge at “kreativitet kommer gjennom motstand”, og jeg tolket det dithen at vegring og prokrastinering var uungåelig, og kanskje bare sunt å ha med seg i prosessen. Sannheten var at det  slet meg ut, og jeg mistet mye skaperglede. Derfor jobber jeg kontinuerlig med arbeidsprosessen og prøver ut nye ritualer og teknikker. Mitt beste mottiltak mot motstanden er at jeg setter av mye tid til å jobbe kreativt med ting jeg ikke er så flink til (og ikke skal være flink til) – slik som tegning, skriving, strikking eller fargelegging. Da holder jeg den kreative muskulatren ved like og dyrker skapergleden. Og så må det vel sies at ingenting inspirer meg like mye som en deadline! Når den nærmer seg skriver jeg ut alt jeg har av materiale og henger dem opp på veggen eller legger dem ut over gulvet for å markere at nå skal jeg slutte å lage skisser – og jeg skal begynne å skrive et ferdig verk. Da får jeg oversikt, og jeg kan virkelig se at jeg ikke trenger flere idéer. 

Hvordan føles det å høre et ensemble til å fremføre musikk du har laget?

Ofte er det ganske skummelt, litt overveldende og veldig artig. Akkurat som på Tusenfryd kan et minutt være fyllt med alle mulige slags følelser, fra glede, nervøsitet og anger, med en god dose adrenalin. Når jeg sitter der er jeg jo fastspent, som på en berg- og dalbane, og jeg har ingen kontroll over hva som skjer på konserten. Når jeg kjenner musikerne godt, sånn som Yrry, er jeg ikke lenger så nervøs for selve fremføringen, men blir desto mer nevrotisk blir jeg over hva jeg egentlig har laget. Selv om det kanskje høres litt negativt ut, er det først og fremst en veldig avhengighetsskapende følelse – så jeg gleder meg til konsert!

Og til slutt; hva lytter du til for tiden?

Jeg skiller litt mellom det jeg hører på, og det jeg lytter til. Å lytte krever mer oppmerksomhet og en mer aktiv tilnærming, og er lettest på konsert. Den siste tiden har jeg også lyttet en del til Björk, Stockhausen, Stravinskij og Sjostakovitsj hjemme alene, gjerne med et partitur i hånden. Ellers hører jeg på veldig mye, gjerne mens jeg gjør andre ting. Akkurat nå koser jeg meg mest med podkasten Office Ladies, der to av skuespillerne fra den amerikanske the Office ser alle episodene fra serien, mimrer, forteller historier og kritiserer seg selv. Musikalsk går det mest i melankolsk vintermusikk. Og så har albumet “Lighght” av Kishi Bashi gått på repeat siden juleferien, sammen med sangen “King of Wishful Thinking” av Go West.

Tweet This   Share this on Facebook