Mot slutten av en tung regnværsdag kommer Eline Rafteseth bort på Borealis-kontoret for å slå av en prat. Eline er bassist og komponist fra Vestnes i Møre og Romsdal, og flyttet til Bergen sammen med hunden sin i fjor høst. «Det har tatt litt tid å komme i gang på et nytt sted» sier hun, men hun har allerede mange prosjekter på gang.
Mange baller i luften
«Jeg studerer PPU ved Griegakademiet, og har fire band som jeg driver selv eller sammen med andre, og så er det jo andre enkeltstående prosjekter og frilans-oppdrag her og der» sier hun og ler beskjedent.
Eline driver blant annet Playdate, en godt etablert konsertserie for improvisert musikk med tilholdssted på Landmark. I tillegg holder hun for øyeblikket på med forberedelsene til plateslipp med sin impro-trio NH3. De spiller improvisert musikk som om det skulle vært komponert, sammen med tekster eller dikt som vokalisten Guro Kverndokk skriver.
«Og så er det jo bandet mitt Shakai, hjertebarnet mitt, der jeg er låtskriver og bassist. Dette er en veldig annen verden enn Borealis Ung Komponist, både sonisk og prosessmessig. Musikken til Shakai har vel en mer direkte form – selv om det fortsatt er mye improvisasjon og frihet der også. Vi skal snart på høstturné, og etter turnéen skal vi spille inn en plate som slippes i mai. Så det er mye å glede seg til!»
Borealis Ung Komponist
I tillegg til alt dette har hun altså takket ja til å være én av fire komponister på mentorprogrammet Borealis Ung Komponist. Første samling ble gjennomført i starten av september.
«Borealis Ung Komponist startet i 100% kaos for meg. Jeg har alltid tusen ideer i hodet på én gang. Jeg hadde vel og merke forsøkt å lage en slags skisse i forkant, og var veldig inspirert av Lanzarote av Jo Berger Myhre og Olafur Björn Ólafsson – klanglandskapet som ligger i dette albumet kjenner jeg meg veldig hjemme i. Men disse skissene gikk rett ut av vinduet etter at vi hadde snakket sammen i noen timer, for da kom det en helt ny bølge med inspirasjon og tanker. Jeg endte derfor opp med å sitte på kveldene mellom workshop-dagene og utarbeide nye skisser.»
Gjennom de tre dagene av første samling jobbet de unge komponistene blant annet med å opparbeide seg en lydbank, ved å teste ulike lyder og teknikker, og lære seg mulighetene som ligger i ensemblet YrrY og musikernes instrumenter.
«Slik jobber jeg ofte ellers også. Jeg har utrolig mange lydklipp på telefonen av små snutter som jeg har sunget eller spilt inn på farten, ofte under reiser eller etter å ha vært på konserter. Det blir et slags puslespill å sette de sammen. Før slettet jeg slike småsnutter når de begynte å bli gamle, men det har jeg sluttet med for man vet aldri hva som plutselig kan passe inn i en ny låt.»
For hver samling møter komponistene en mentor som skal lede dem gjennom programmet. Først ut var billedkunster, komponist, musiker og performancekunstner Camille Norment.
«Camille arrangerte blant annet en workshop med oss hvor vi komponerte et helt stykke som skulle fremføres samme ettermiddag. Så hun hjalp oss virkelig med å kick-starte prosessen, kan du si! Det var deilig å se hvor mye som kunne gjøres på kort tid også. Det er jo heller ikke feil at ensemblet YrrY er så lett, og ikke minst utrolig gøy å jobbe med! Og så er det en stor trygghet at vi er flere komponister som arbeider med svært personlig tematikk.»
Allerede før slutten av første samling hadde det krystallisert seg et rammeverk for Eline sitt prosjekt.
Å miste seg selv
«Det var dette fellesskapet som gjorde det tydelig for meg at jeg hadde funnet riktig øyeblikk til å utnytte en opplevelse som lenge bare satt igjen som et dritt-kapittel av livet mitt. Jeg har nemlig vært fanget i en sekt i voksen alder, som jeg heldigvis har kommet meg ut av nå.»
Det som ble solgt inn som en fantastisk meditasjons-retreat i utlandet viste seg å være et opplegg for systematisk hjernevasking, hvor man sakte men sikkert ble frakoblet seg selv, og ble opplært til å slutte å høre på egne tanker. Da Eline kom hjem igjen til Norge ble hun koblet opp mot den norske avdelingen av sekten, og ble videre anbefalt å droppe kontakt med foreldre og gamle venner, for å ikke ødelegge prosessen med å bli ‘oppløftet’.
«Det var mange ekstreme alternative syn som skulle så tvil om det offentlige systemet og egne tanker og følelser. Vi skulle til og med gå i uniform, og fikk nye navn på sanskrit. Mange kan sikkert kjenne seg igjen i de samme narsissistiske og psykopatiske mekanismene fra andre opplevelser – for eksempel fra mobbing, manipulerende venner eller om du har opplevd et fysisk eller psykisk voldelig forhold. I likhet med disse situasjonene ble jeg utsatt for en systematisk nedbrytning av hvem jeg er som person.
«Det er i hvert fall det jeg sitter igjen med fra opplevelsen, og det er dette jeg ønsker å uttrykke gjennom stykket. Arbeidstittelen til verket mitt er How to Lose Oneself. Hovedarbeidet fremover blir nok å intuitivt søke meg fram til den lydlige opplevelsen av essensen som jeg sitter igjen med, sammen med ensemblet.»
I verket hennes tar Eline også utgangspunkt i en puja – en sang på sanskrit som de i sekten skulle synge eller chante hver morgen. Hun og YrrY-vokalist Mari har jobbet med å plukke sanskrit-teksten fra hverandre som om det var noter, og dermed dekonstruere og nærmest ødelegge den opprinnelige sangen.
«For å understreke så går det bra med meg nå som jeg har kommet på den andre siden! Men dette stykket blir liksom punktumet av dette kapittelet i livet mitt. Jeg er også utrolig takknemlig for å se at vi er en så fin gjeng i årets Borealis Ung Komponist! Det er utrolig deilig å kunne spille ball med og liksom låne fra hverandre gjennom prosessen. Alle er så kreative og åpne, og det har utrolig mye å si når en skal jobbe så tett og personlig sammen over tid.»