Mot slutten av tredje workshop med Borealis Ung Komponist tok Susanne Xin seg en pause for å slå av en prat. Susanne er 24 år og bor i Oslo, og er en norsk-vietnamesisk scenekunstner, pianist og musikkpedagog, med mer! «Ja for akkurat nå er jeg jo egentlig medisinstudent først og fremst» ler hun med vanntro. «Ikke snakk for mye om det, det er så klisjé! Men det er også et privilegium å få gjøre så mange ting.»
Selv om hun også drømmer om å jobbe for Leger Uten Grenser, er musikken en like sterk lidenskap for Susanne, og kanskje er begge deler mye motivert av det samme, med et overlappende personlig og politisk utgangspunkt.
Pappas tårer renner ned mine kinn
Like før vi slo av en prat, holdt Susanne på med å transformere Fensal på Bergen Internasjonale Kultursenter til en båt midt på havet, sammen med ensemblet YrrY. Men det har vært en prosess å komme hit. Under første samling med gjengen i Borealis Ung Komponist måtte hun først fortelle historien bak, om da pappaen hennes flyktet fra krigen i Vietnam, ut på havet, og endte i Norge. Det er nemlig dette som er utgangspunktet for verket hennes, som har tittelen Nattasanger for flyktninger.
«Atmosfæren i verket gir deg nok ikke assosiasjoner til en nattasang, men det er akkurat i denne kontrasten jeg forsøker å skape mye på usagte måter. Det har krevd mye eksperimentering med YrrY for å finne den riktige stemningen. En del av prosessen har vært å koke ned historien til fem små setninger som preger hver sin sats. Setninger som “pappas tårer renner ned mine kinn”, har vært det YrrY har måttet forholde seg til for å skape det jeg leter etter.» Men disse setningene er kun for musikerne, ikke for publikum.
Verket er en videreføring av Susannes tidligere performance-verk, Cây đa, skapt under hennes tid i talentprogrammet til TekstLab, som hun blant annet fremførte på det Gamle Munch-museet i fjor. Sammen med preparert flygel og bevegelser brukte hun sin egen stemme til å fortelle pappaens historie, men på en mye mer eksplisitt måte. «Jeg fortalte for eksempel hvordan spy rant nedover veggene av båten, hvordan de måtte drikke urin fordi det ikke var noe vann igjen, og beskrev følelsen av å være midt på havet uten begrep om tid og retning.»
«Fremførelsen i Gamle Munch førte til sterke møter med publikum, og jeg forstod at det gikk hardt inn – kanskje FOR hardt inn, på ganske mange. Jeg ønsker å være veldig bevisst på hvordan arbeidet mitt også kan bringe tilbake traumer for andre, selv om det er min egen families traumer jeg har tatt utgangspunkt i.»
Verket hennes på Borealis vil derfor stå i kontrast til prosjektets tidligere «Dette verket kommer til å holdes mer åpent, og heller stå som den musikalske essensen av dette tidligere verket. På den måten får historien leve videre uten meg, og kanskje til og med være en viktig dialog i fremtidige fremførelser.»
Alternative partiturer
En annen del av hennes eksperimenterende prosess har vært å få hver musiker i ensemblet YrrY til å selv notere ned sine tolkninger av Susannes instrukser for hvordan de skal spille stykket. «De har brukt egne ord, men også tegninger og symboler, for å lage forståelige instrukser for seg selv. Det har vært en veldig fin måte å lage et alternativt partitur på, som kan få leve videre uten meg. Og selv om det ikke vil forstås på samme måte hver gang, kan i teorien alle forstå et slikt partitur på sin måte.»
Også tidligere har hun jobbet med å gjøre musikk tilgjengelig for flere. Susanne har studert en bachelor i musikkpedagogikk med klaver som hovedinstrument på Norges musikkhøgskole. Her forsket hun mye på hvordan barn lærer best: «Jeg tenkte at tilgjengelighet er nøkkelen, og at formidlingen må starte tidligere for å inkludere flere. Alle har jo musikalitet, og barn trenger jo ikke vente med å finne glede i musikaliteten sin til de er gamle nok til å forstå » Resultatet ble pianoboken Høsten på gården, som er skrevet sammen med Nora Klungresæter, og er for barn mellom 5–7 år, basert på bilder og fortellinger heller enn noter.
Rasisme i musikkbransjen
På musikkhøgskolen arrangerte også Susanne skolens aller første panelsamtale om rasisme sammen med Emily Adjei i 2021. Temaet var knyttet til rasisme på musikkhøgskolen, blant annet om ubevisste maktstrukturer, hverdagsrasisme opplevd av studenter, internasjonale studenter og ansatte, hvordan tilgjengeliggjøre musikken til et mer mangfoldig publikum og hva slags repertoar som ble spilt og undervist, og ikke minst hvem som fikk muligheten til å være på scenen. De mange samtalene om rasisme fikk henne også til å reflektere enda dypere over egen kunstpraksis: «Som en av få studenter med minoritetsbakgrunn på hele kullet, og eneste i klassen, kjente jeg et sterkt savn etter flerkulturelle musikere. Det ble også veldig tydelig for meg at jeg bare hadde spilt komposisjoner skrevet av hvite, europeiske menn, og jeg følte mange ganger at jeg som pianist bare var et medium mellom komponist og publikum. I en lang stund følte jeg ikke at det var plass til meg på tangentene lenger, og startet derfor med å utforske tonene mellom tangentene og tverrkunstneriske praksiser.
«Det var først etter studiene da jeg ble kjent med TekstLab at jeg fant mine folk innad i musikkbransjen!» TekstLab er et talentprogram som fremmer minoritetsstemmer, og jobber tverrkunstnerisk og biografisk for å hente ut og jobbe med egne minner. «Her begynte jeg å tørre å lage musikk på mine premisser, og dette var nok springbrettet for at jeg søkte Borealis Ung Komponist. På begge disse plattformene har jeg opplevd at eksperimentell musikk tillater å romme politikk på en helt annen måte enn det klassiske musikkfeltet. Jeg tenker også at man kan skape flere knagger for å henge materialet på ved å la disse komponentene stå sammen. Jeg tror dette er en av nøklene til å tilgjengeliggjøre eksperimentell musikk for et mer mangfoldig publikum.»
Borealis Ung Komponist
Med det personlige og politiske hånd i hånd, er dermed stykket Susanne har jobbet med under mentorprogrammet mye mer enn bare musikalsk. Tillit og brobygging har vært viktige komponenter i samarbeidet. «Det har vært litt rart å se de hvite kroppene til YrrY fremføre stykket mitt , med et lydopptak av meg og pappa som snakker vietnamesisk bak. Jeg har brukt mye tid på å bygge en solid bro til de opplevelsene jeg ønsker at de skal uttrykke. Og jeg føler jo egentlig at det er akkurat denne brobyggingen som skal til for at vi som samfunn får større forståelse for hverandres bakgrunner, så det har vært veldig meningsfullt» sier hun tankefullt.
«Dessuten er Mari, Owen, Carmen og Håkon fra YrrY så fine og åpne. Likeså med mine talentfulle med-komponister – det har kjentes trygt å åpne seg, både fordi vi alle har hatt så ulike prosjekter og utgangspunkt, men også fordi Eline Rafteseth også har jobbet med et biografisk utgangspunkt. Så vi har vært et fantastisk team, og det er utrolig givende å se at vi sammen har klart å åpne opp det musikalske rommet, og stå for at musikk kan være politisk!»