Borealis 2026 avsluttes med en verdenspremiere fra mestere i skarpskodd humor, språklig nysgjerrighet og ukonvensjonell scenefortelling: Spreafico Eckly og Matteo Fargion — Franz (Purgatorio XXVII–XXXIII).

Franz plasserer oss i et velkjent, men snodig landskap: vi møter en gruppe mennesker som står overfor en oppgave og som må forholde seg til kunstig intelligens underveis. Vi trer inn i en liminal-setting — en idémyldringsøkt om en forestilling inne i selve forestillingen — der kunstnerne forsøker å finne den sentrale tematikken for sin nye opera.

Med utgangspunkt kun i librettet, og uten å ta hensyn til scenografi eller musikk, ga en AI-chatbot følgende oppsummering:

«I denne operaen får Stella, Giorgio og Kevin selskap av Franz, en ny skuespiller som stadig stiller spørsmål ved deres forutsetninger, mens de forbereder en forestilling om Edens hage. De sporer av i diskusjoner: er Eden et forlatt paradis, et hjemsøkt nytt nabolag, et tapt farvel mellom to reisende, eller et markedsføringsbilde av perfeksjon? Mellom vitser, forelesninger, feilsitater, folkesanger og ekko av Beethoven blir selve idémyldringen til drama: et lekent, bittersøtt portrett av hvordan mennesker kjemper med forestillingen om en perfekt verden.»

Ved å blande folkesang, kjente klassiske musikkreferanser og parlato (et uttrykksfullt talespråk som svever mellom tale og sang), plasserer Franz seg mellom filosofi, drama og opera, der utveksling av perspektiver blir til forestilling; historiefortelling smelter sammen med prosessen; og det vi er vitne til på scenen blir uventet rotete, menneskelig og dyptgripende.

I denne forestillingen utforsker Spreafico Eckly og Matteo Fargion hvordan språk oppfører seg, hvordan historier vrir seg, og hvordan mennesker bruker ord for å forstå det som ikke lar seg forstå.